Min døde datter

Skrevet: 17 nov. 2005 23:24  

Jeg mistet min 2 års gamle datter i en drukningsulykke for 5 år siden.
3 år etter dør desverre også min aller beste venn i en ulykke han også.
jeg har omtrent bodd på kirkegården hos min datter,men aldri merket henne på noen måter,enda jeg håper det kan skje en gang!
En kveld som jeg var meget deprimert gikk jeg først til min datter,og snakket med henne og tente lys.
Gikk så videre til min venn.
Gjorde det samme der,snakket og tente lys,men gråt mere og var fortvilet over min livssituasjon.
Og skrek at jeg skulle ønske at han og jentungen var der hos meg.
Det kom et 2-4 sekunders iskaldt grøss gjennom hele kroppen min og jeg må si at jeg ble litt redd og fortet meg til bilen.
tanken min siden er at jeg er aldri redd.
Da jeg VET at han den kvelden gikk gjennom meg for å fortelle at han ER der alikevel!
Hva mener andre om dette?
jeg er ihvertfall 1000% sikker på at noe VAR det.

Skrevet: 21 nov. 2005 20:39    

Hei og velkommen til spåforumet Sister  

Jeg ser du står foran en lykt som lyser og er deprimert og helt ensom for deg selv. Din venn vil ikke at du skal sørge men vite at dere alle sammen treffes igjen. Han gav deg et tegn for å fortelle deg at sjelen lever videre. Den har bare forlatt et skall, men at dere igjen skal forenes. Du og han. Du og din datter. Veldig glad du fikk oppleve dette.

De som opplever slike og lignende historier forteller det samme som deg, at dem ikke lenger er redd.

Kjempeklem til deg




Hører gjerne fra andre som opplever lignende historier.

Skrevet: 24 april 2006 11:27  

Jeg har ikke en sånn historie,men noe annet.
Min kjæreste gjennom syv år var død. Noen måneder senere følte jeg meg så trist, så jeg så opp mot en spesiell stjerne og sa: "Arnold, hvis du kan se meg nå, så gi meg et tegn"!

Da suste det sakte gjennom trærne i hagen! Det var en stille vinterkveld, og jeg visste da at jeg hadde fått svar.

For min kjæreste var så opptatt av denne setningen fra Bibelen om å vandre mellom trærne i hagen.

Skrevet: 26 april 2006 01:43

Ja, når vi har opplevd slikt som å få et tegn på at det finnes liv etter den fysiske døden.

En av mine timer under regresjon som jeg har fortalt om, opplevde jeg når jeg ble ført i "mellomstadiet", altså "livet mellom livene" å treffe på min bror som døde bare 18 år gammel i 2002.

Han fortalte meg at han stadig var nedom her på jorden for å se at alt var bra med oss.

Påskeaften var jeg på kirkegården å tente lykt ved gravstenen hans, og da viste jeg at han var der, for det hadde han fortalt at han var når noen kom dit.

Høres merkelig ut dette, men det er en god følelse å ha inni seg uansett om det er slik eller sånn synes jeg.

Skrevet: 05 juni 2006 18:47  

Fin opplevelse , May